Jeg vil gjerne ønske alle som leser bloggen min velkommen tilbake, for det har vært en stund siden sist jeg skrev her, og jeg vil gjerne beklage det. På grunn av de store forpliktelsene jeg har overfor universitetet mitt, vet jeg ikke om jeg vil kunne skrive ofte, men når jeg føler behov for å skrive noe, vil jeg gjøre det.

Nå som den nye sesongen av Melodi Grand Prix har startet, vil jeg gjerne dele min egen drøm som jeg har hatt siden jeg var barn og sett på Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest fra TV-en på rommet mitt. Men jeg foretrekker å fortelle dere alt fra begynnelsen, slik at dere kan forstå det på en bedre og enklere måte.

Mitt navn er Evelina, jeg bor i en liten by i Hellas, jeg er 23 år gammel, og jeg studerer skogbruk og miljøvern ved Aristoteles-universitetet i Thessaloniki. Jeg spiller piano og er mezzosopransanger. Jeg elsker også å tegne, høre på musikk, lære fremmedspråk, se forskjellige typer filmer, fotballkamper og spille videospill på nett.

*Etter denne korte introduksjonen jeg ga dere for en stund siden, slik at dere kan bli bedre kjent med meg, vil jeg gjerne komme raskt inn på hovedtemaet for bloggen.

Da jeg var 5 år gammel, hadde jeg nettopp begynt på mine første pianotimer på konservatoriet, og det var da min store kjærlighet til musikk begynte. Men for å være helt ærlig, i starten likte jeg det ikke og likte ikke å lese (slik jeg antar at mange barn i den alderen begynner å ha problemer med, noe som er en veldig normal reaksjon), men over tid begynte jeg å elske musikk og gjøre den til en del av livet og personligheten min. Etter omtrent 2 år så jeg den første Eurovision-sangen på TV. Fordi jeg var veldig ung og ikke visste noe om Eurovision, så jeg bare på TV med så mye beundring og glede at jeg fortsatt husker denne gleden jeg følte i øynene mine. Det var gleden til et barn som fikk ham til å føle ekte lykke, og jeg hoppet opp og ned på sengen mens jeg sang og danset. Jeg vil aldri glemme den første følelsen av beundring og glede.

Da jeg var tenåring, tok jeg opptaksprøvene til musikkskolen i byen min, som jeg besto og ble student, og ble uteksaminert. Det var de beste årene i livet mitt. Jeg følte at jeg var på en helt spesiell skole som skilte seg ut fra resten, og det var der jeg lærte om Eurovision. En dag diskuterte klassekameratene mine Eurovision, og jeg stilte dem forskjellige spørsmål for å lære så mye som mulig, og siden det var mai, rådet de meg til å se det på TV, fordi den kvelden var den store finalen. Jeg kom hjem begeistret, og den kvelden satte jeg meg ned og så på hele greia. Øynene mine strålte av glede hele kvelden, og mens jeg så på det, husker jeg at jeg rangerte alle landene og sa hva favorittsangene mine var. Dagen etter, da jeg kom til skolen, løp jeg umiddelbart til klassekameratene mine for å diskutere favorittsangene våre, og her vil jeg gjerne dele et morsomt faktum som jeg tror dere alle vil le av. Jeg hadde inntrykk av at Eurovision ble holdt hvert fjerde år som de olympiske leker, og på et tidspunkt i samtalen vår sa jeg: Å, så synd at vi skal se Eurovision igjen om fire år. En klassekamerat av meg fortalte meg imidlertid at dette ikke er riktig, og at det skjer hvert år. Fra det året og frem til nå har jeg begynt å se Eurovision hvert år, og jeg har ikke sluttet å lære mer og mer, og jeg har også sett de veldig gamle Eurovision-konkurransene da de var i sin tidlige fase, og har valgt ut mange fantastiske sanger som har kommet med på spillelisten min.

Siden 2014 (da jeg så Eurovision Song Contest for andre gang) bestemte jeg meg for at jeg en dag ville delta og synge på Eurovision-scenen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville bli sanger, skrive mine egne sanger og komponere dem som et yrke. Men da jeg så MGP for første gang i 2019, forandret noen ting seg inni meg. Da jeg kjente den gnisten i øynene mine igjen, akkurat som jeg følte med Eurovision Song Contest, bestemte jeg meg for at jeg en dag ville skrive en sang og gjøre mitt beste for å representere Norge i Eurovision, men mye mer ville jeg nyte og leve opplevelsen av å konkurrere med andre norske artister i MGP. Av denne grunn begynte jeg å lære norsk og prøve å se musikk på en mer profesjonell måte. Det er imidlertid også noe jeg ikke kan skjule som skremmer meg litt. Det faktum at jeg ikke er norsk og dessverre ikke har noen tilknytning til Norge, kan være en stor ulempe for meg, og det kan være vanskelig å bli akseptert av verden i starten, men jeg vil virkelig prøve fordi kjærligheten min til Norge, det norske språket, kulturen, musikken, MGP og Eurovision har blitt stor, og kanskje jeg en dag kan gjøre dere stolte.

Jeg liker ikke å snakke store ord og komme med store løfter som jeg kanskje ikke kan oppfylle i fremtiden, og derfor vil jeg ikke love noe, men det jeg føler akkurat nå er 100 % sant, og det er noe jeg virkelig ville dele med dere. Jeg vil gjerne takke dere alle for at dere tok dere tid til å lese bloggen, og hvis jeg noen gang får sjansen til å gjøre drømmen min til virkelighet, vil jeg gjerne dele den med dere <3.

Hvis det er en produsent, låtskriver eller musiker, eller kanskje du bare vil følge meg og vil gi meg noen nyttige tips, så er TikTok-kontoen min her.